Bjarke Friborg - artikler
Artikler m.m.
mandag, marts 22, 2004

Et kritisk blikk på 50 år med IS-tradisjonen

av Bjarke Friborg, januar 1999

Introduksjon

I dette debattheftet har jeg tatt for meg historien til den såkalte IS-tradisjonen (International Socialists/Internasjonale Sosialister), i all hovedsak historien til det britiske Socialist Workers Party: Fra å være en liten, men lovende bevegelse utover 60-tallet, sporte de på 70-tallet inn på en sekterisk venstrekurs som fortsatt preger organisasjonen. Likevel er de klart ett av de mest vellykkete forsøkene på å bygge en revolusjonær og sosialistisk organisasjon i et moderne industrisamfunn. Dette er erfaringer som bør diskuteres og vurderes mer grundig, og som RV nå bringer i hefteform.

Materialet kommer i hovedsak fra The Workers' Liberty symposium i 1995 med IS/SWP som tema (arrangert av en lang rekke eks-medlemmer), men også fra diverse bøker og hefter om og fra IS/SWP selv.

DEL I. Presentasjon
1. Røttene til IS-tradisjonen
2. International Socialists vokser frem
3. Den nye politikken krystalliserer seg
4. SWP blir stiftet
5. SWP på 1980-tallet
6. På vei mot verdensrevolusjonen?

DEL II. Vurdering
1. Ett forsøk på en karakteristikk
2. "Mer leninistisk enn Lenin selv"
3. Viktige lærdommer
4. Foreløpig konklusjon



I. Presentasjon

1. Røttene til IS-tradisjonen

Den første kimen til Socialist Workers Party i Storbritannia oppstod i tiden rett etter den andre verdenskrigen, rundt personen Tony Cliff og hans tidsskrift Socialist Review Group (SRG). Cliff hadde blitt ekskludert fra den ene av de to trotskistgruppene (som hadde delt seg på spørsmålet om å bygge en selvstendig organisasjon eller å gå inn i Labour-partiet og trekke til seg folk derfra), fordi han hadde nektet å støtte Nord-Korea mot USA under Korea-krigen. Bak denne uenigheten lå spørsmålet om utviklingen i Sovjetunionen, der Cliff mente det nye byråkratiet var blitt til en ny herskerklasse og de andre at det bare var et snyltende lag av byråkrater. I Cliffs øyne var sovjetregimet nå både statskapitalistisk og imperialistisk; derfor mente han det var umulig å støtte de nye statene som hadde blitt innført etter 1945 ved hjelp av sovjetiske bajonetter.

Cliff sine idéer gikk tilbake til 30-tallet, der datidens marxister forsøkte å analysere det nye systemet som hadde blitt skapt under Stalin og som holdt på å skape et grotesk vrengebilde av sosialismens idealer om frigjøring. Mens den fremste av eksilrusserne, revolusjonsveteranen Trotskij, mente at Sovjet var blitt til en "degenerert arbeiderstat" (som f.eks. kunne ramle sammen innen kort tid, og helt sikkert etter en storkrig), mente andre (bl.a. russeren Peter Petrov og Trotskijs tidligere sekretær Raja Dunajevskaja) at systemet hadde stabilisert seg som en ny type statskapitalisme der staten hadde all makt: Det var bare arbeidermakt som skilte kapitalisme fra sosialisme, og ettersom det alene fantes partimakt og statseiendom i Sovjet kunne det heller ikke være snakk om en type "arbeiderstat".

Allerede den gangen fantes det flere teorier om sovjets karakter (f.eks. byråkratisk kollektivisme, evt. ispedd slaveøkonomi og orientalsk despoti ved siden av "snillere" vurderinger som f.eks. en ny type overgangssamfunn mellom kapitalisme og sosialisme eller rett og slett sosialisme med feil), og om karakteren til både de østeuropeiske diktaturene (som hadde blitt innført av den sovjetiske Rødehæren) og til de nye statene der frigjøringsbevegelser var kommet til makten i høy grad ved egen hjelp (f.eks. Albania, Jugoslavia, Kina, Nord-Korea og Nord-Vietnam). Teorien som var blitt adoptert av den trotskistiske Fjerde Internasjonalen (FI) var likevel Trotskijs egen forestilling om en type "degenerert arbeiderstat", som nå ble overført til de nye statene. Endelig gikk også FI inn for Lenin sin partimodell med vekt på ganske strenge organisasjonsprinsipper, mens Cliff og hans meningsfeller var mer kritiske.

Før Trotskij ble drept i 1940 hadde han dessuten antatt at den kommende 2. verdenskrigen ville føre til revolusjoner i flere land, akkurat som etter den første verdenskrigen. I denne prosessen ville stalinismen bli knust. I virkeligheten betød krigen at stalinismen ekspanderte, bl.a. ble hele Østeuropa innlemmet i sovjetimperiet. Dette var en ny og uforutsett situasjon, og mange hadde vanskelig for å forestille seg en langvarig fredstid med etablerte stalinistregimer og et kapitalistisk vesten. Flere av de ledende britiske trotskistene mente f.eks. at verdensrevolusjonen måtte være nært forestående, og særlig Gerry Healys gruppe (der Cliff hadde vært medlem) ble beryktet for å slite ut aktivistene sine i et voldsomt tempo ("det var som å løpe marathon som om det var en hundremeter" i følge tidligere medlemmer).
I dette lyset var det Cliff som stod frem som relativt teoretisk nyskapende og med en fornuftig analyse av stalinismen. I tillegg fikk Cliff med seg økonomen Michael Kidron som spådde en midlertidig kapitalistisk stabilisering etter verdenskrigen, som følge av økende militærutgifter (teorien om "permanent war economy", eller "permanent arms theory"). Dette ble benektet av flere lederskikkelser i den 4. Internasjonale, f.eks. belgiske Ernest Mandel og britiske Ted Grant. Resultatet var at den nye Socialist Review Group fikk samlet en del kloke tenkere rundt seg, med et langsiktig revolusjonsperspektiv som tillot en mer balansert organisasjonsbygging, mens Gerry Healy og flere andre trotskistgrupper fortsatte med å slite ut folk.

Cliff bygget senere ut teorien i sin bok fra 1955, State Capitalism in Russia. Under parolen om "verken Washington eller Moskva" (som de hadde tatt over fra Max Schachtmann-gruppen i USA), ville SRG heretter gi sin støtte til alle revolusjonsforsøk, slik som på Kuba i 1959 eller f.eks. Kina og Vietnam; poenget var likevel at arbeiderklassens egen aktivitet og makterobring ville være avgjørende for å få til sosialisme, og ikke alene nasjonal selvstendighet og forsert industrialisering. Derfor var de også mer kritiske til de ulike nasjonale frigjøringsbevegelsene, mens FI ga en i hovedsak mer ubetinget støtte f.eks. til opprørerne i Algerie og Vietnam. Utover 1960-årene var det likevel flere enhetsforsøk mellom SRG og IMG (International Marxist Group), den britiske seksjonen av 4. Internasjonale.

2. International Socialists vokser frem

På begynnelsen av 60-tallet skiftet gruppen navn til International Socialists, og fortsatte med å trekke til seg en rekke ulike og fargerike personligheter. Gruppen ble kjent for sin åpenhet og sitt frisinn, og for å være relativt kritisk til leninismen. Særlig var de inspirert av Rosa Luxemburg og drev en god del faglig arbeid og streikestøtte, samtidig som de forsøkte å drive et visst enhetsarbeid over for andre miljøer - ikke minst IMG. Utover tiåret opprettet de dessuten en rekke frontorganisasjoner ("rank and file organisations"), som var ganske vellykket. Endelig ga de ut en del matnyttig materiell med veiledning i faglig arbeid, først og fremst boken The Employer's Offensive: Productivity Deals and How to Fight Them. Fra knapp 30 personer på 1950-tallet vokste de til ca. 300 medlemmer i 1966.

Etterhvert begynte arbeidet å bære stadig mer frukt, frem til de med en viss rett kunne kalle seg en tendens innen arbeiderklassen, konsentrert rundt avisen deres Socialist Worker (tidligere Labour Worker): Med ungdomsopprøret i 1968 fikk de et større innrykk, og medlemstallet steg til 1000 personer. I 1972 var dette tallet fordoblet, og i 1974 rakk de et foreløpig høydepunkt med 3300 medlemmer og 35% arbeiderandel. Gruppen kontrollerte nå 16 forskjellige aviser og blader med et samlet opplag på rundt 70.000.

I 1970 holdt gruppen sin første kvinnekonferanse og ga ut avisen Women's Voice. På denne konferansen var det et sammenstøt mellom Tony Cliff og den amerikanske feministen Barbara Winslow. Han slo fast at det bare var snakk om utbytting av arbeidere, mens hun mente at alt ikke kunne reduseres direkte til økonomi. I følge den feministiske forfatteren Sheila Rowbotham (medlem av IS 1968-70) stod Cliff etterhvert frem som om han hadde noe personlig mot feminisme, og at han var "virkelig unødvendig fiendtlig" til kvinnespørsmålet. IS-regimet ble etterhvert stadig mindre frisinnet, noe som også hadde en organisatorisk parallell:

Allerede i årene før 1968 hadde både Cliff og resten av IS skiftet holdning til Lenins partimodell. Akkurat som den gamle russiske Iskra-redaksjonen til marxistene rundt århundreskiftet, ble også IS-gruppen drevet som et tett kollektiv med Cliff i rollen som patriark. Derfor var det nå flere som støttet innføringen av demokratisk sentralisme, ikke minst for å få ansvarliggjort Cliff og skape klare organisasjonsforhold. Samtidig hadde Cliff imidlertid fått overtalt en annen trotskistgruppe (Workers' Fight rundt Sean Matgamna) til å melde seg inn i IS, bl.a. uten at resten av ledelsen hadde blitt informert. Dermed var det duket for en langvarig fraksjonskamp, helt frem til den nye gruppen ble ekskludert i 1971; dette gjorde at det interne klimaet ble betydelig hardere enn på 60-tallet.

3. Den nye politikken krystalliserer seg

Fortsatt var gruppen likevel relativt åpen og usekterisk. Helt frem til 1973 var Cliff f.eks. kjent for å kritisere andre organisasjoner for deres utålmodige fremgangsmåter; ikke minst de som trodde på generalstreik og sosialisme i morgen, eller kanskje i dag. Da Healy's Socialist Labour Leage ble forsøkt omskapt til Workers' Revolutionary Party sa han følgende: "De kaller seg selv et parti. Jeg skal si dere noe: Jeg kan gå inn til en skredder og kjøpe meg en uniform, men det gir meg ingen hær!". To år senere var linjen en helt annen, i takt med at Cliff hadde blitt stadig mer kritisk til de mer erfarne fagforeningsaktivistene både innen og uten for IS. Først begynte han å bli skeptisk til at tillitsvalgte som også var ISere skulle gå inn i høyere verv i fagbevegelsen; noe som etterhvert ble til at ISere ikke skulle ta tillitsverv i fagbevegelsen i det hele tatt. Han var blitt overbevist om at de såkalte "shop stewards" (dvs. tillitsfolk) i seg selv utgjorde et bakstreversk arbeiderbyråkrati. De folkene som IS hadde forsøkt å tilnærme seg og rekruttere de siste ti årene var i virkeligheten "råtnet opp etter 30 års reformisme på arbeidsplassene". Fra nå av skulle det bare rekrutteres unge og uerfarne arbeidere, og kursen ble endret tilsvarende: Det ble innført vervetabeller for å vise hvem som hadde vervet flest nye medlemmer; det ble mer fart og spenning for å få kortsiktige gevinster, og mindre vekt på langsiktig arbeid. Ledelsen i partiet ble også endret, slik at de unge og nye superververne kom inn på bekostning av de mer erfarne veteranene. Kursendringen innebar også at redaktøren (Roger Protz) og flere av journalistene i Socialist Worker ble avsatt, fordi de var kritiske til utviklingen (bl.a. Jim Higgins som hadde vært National Secretary 1971-73 og medlem av SRG/IS siden 1959).

Frem mot landsmøtet i 1975 gikk 140 underskrivere ut mot den nye kursen, under navnet Faction for Revolutionary Democracy. Den såkalte IS Oppositionstod til å få et betydelig antall delegater. Underveis endret ledelsen imidlertid valgreglene, slik at myndigheten til å velge delegater ble delegert oppover til distriktskomitéene i stedet for grunnorganisasjonene: Striden nådde et foreløpig høydepunkt da 20 ISere i maskinistforbundet i Birmingham ble ekskludert, fordi de nektet å bryte en avtale om å støtte en bestemt lederkandidat til fagforbundet. Cliff likte åpenbart ikke at de selv tok initiativer, og det gjorde det ikke bedre at de samtidig støttet opposisjonen. Maskinistforbundet var en av IS sine sterkeste plasser. I løpet av ett års tid var 250 medlemmer enten ekskludert eller hadde selv forlatt organisasjonen. 10 eller 20 års langvarig arbeid var i ferd med å bli tapt på gulvet:

Fra rundt 1970 var makten etterhvert blitt forrykket til det nye IS-byråkratiet på heltid, som ikke var så avhengige lenger av medlemmenes ønsker og finansielle støtte. På denne måten kunne det oppstå en klassisk konflikt mellom arbeideraktivistene med rotfeste på arbeidsplassene og de "profesjonelle revolusjonære" som mener de selv vet hva som er best for klassen. The Birmingham Engineers hadde vanskelig for å nå frem, bl.a. fordi de kjempet mot partiledelsens fulltidsansatte som kunne arbeide hele tiden og hadde en helt annen oversikt over organisasjonen. En overgang hadde til og med to av Cliffs eldste og nærmeste medarbeidere (Duncan Hallas og Chris Harman) sympatier med opposisjonen, men valgte til slutt å være lojale over for Cliff. Likevel tok det omkring ti år (dvs. hele 70-tallet) å renske ut de opposisjonelle; til slutt var til gjengjeld også samtlige utrensket av de som hadde en annen base enn Cliff eller som brakte inn andre erfaringer i organisasjonen. Og med henvisning til Lenins "demokratiske sentralisme" ble the IS Opposition ikke bare nedstemt av et flertall på landsmøtet i 1975, men også bedt om å oppløse alle sine interne bånd og forbindelser.

4. SWP blir stiftet

Den politiske utviklingen fortsatte imidlertid, og ble stadig mer kjennetegnet av den sekteriske venstrekursen: I 1974 var det kommet en ny Labour-regjering til makten i Storbritannia, og Cliff var overbevist om at det var en type Kerenskij-regjering som i Russland 1917 - dvs. som arbeiderne raskt ville velte. Derfor skulle IS legge seg skarpt til venstre for regjeringen og gjøre seg selv om til et parti, slik at de kunne konkurrere direkte med Labour. Samme året ble det fascistiske styret i Portugal avsatt av en offisersjunta under press bl.a. fra en opprørsk arbeiderbevegelse og oppstander i de gamle portugisiske koloniene. For mange sosialister var det en stor inspirasjon, og også Cliff mente at revolusjonen stod for døren i Sør-Europa og at den snart også kom til Storbritannia. I tillegg ble det nettop i disse årene avdekket ulike forsøk på infiltrasjon og overvåking fra politiets side, pluss at fascister hadde klart å sprenge et hovedkontor i luften med en bombe. For IS ble dette et argument for nye sikkerhetstiltak. Tidligere var f.eks. referater fra ledelsen (Executive Committee) blitt sendt ut til alle medlemmene. Dette ble nå stoppet, og de månedlige møtene i National Committee ble skiftet ut med et selvkontrollerende byråkrati uten plikt til å la seg kontrollere av det nye rådgivende National Council. På begynnelsen av 70-tallet var det en landsmøtedelegat for hver fem medlemmer, og konferansene (dvs. landsmøter) var åpne for alle medlemmer. Fra 1974 ble delegatene valgt på distriktsnivå, og fra 1975 fikk medlemmene ikke lenger vite hvor konferansene skulle holdes. Alle interne dokumenter skulle nå brennes.

Det var i denne atmosfæren at partistiftingen fant sted i 1977, og IS-gruppen ble omskapt til Socialist Workers Party: "demokratisk sentralisme", "revolusjonens Portugal" og "sikkerhetspolitikk" ble kombinert med overoptimistiske ambisjoner på kort sikt, eksklusjoner av flere erfarne medlemmer og en sekterisk tilnærming til arbeiderklassen på et tidspunkt der SWP skulle ha doblet eller tredoblet sin størrelse og politiske vekt.

For å dra flest mulig med seg inn i partiet, ble det besluttet å legge ned de frontorganisasjonene som IS hadde brukt til å samle folk rundt seg siden slutten av 60-tallet. Dermed ga IS selv næring til beskyldningene om alene å drive frontpolitikk for å verve til seg selv, og om å alltid fremme argumenter i etterkant til å legitimere sin egen sekteriske taktikk. Tony Cliff sin berømte nese for å til enhver tid merke vindretningen, gjorde at pragmatisme og opportunisme lett kom til å gå hånd i hånd: Det eneste avgjørende var å "bygge partiet". Nedleggingen av frontene hang dessuten sammen med høyrebølgen ved inngangen til 1980-tallet, der også andre grasrotorganisasjoner begynte å få problemer med å holde koken. I følge Cliff betød det såkalte "downturn" at heretter skulle det først og fremst rekrutteres gjennom håndplukking av nye medlemmer ("primitive accumulation of cadres").

Fra ulikt hold ble IS/SWP nå stadig oftere beskyldt for å redusere alle problemer til et spørsmål om internasjonal arbeiderkamp, f.eks. frem for å ta opp i seg den feministiske marxismen og å gå særskilt inn på problemene bl.a. med etnisk og nasjonal undertrykking. Argumentene var bl.a. at de dermed stilte seg på sidelinjen i en lang rekke konkrete saker, som krevde en mer fleksibel innfallsvinkel og særegen (saksorientert) organisering.

5. SWP på 1980-tallet

I 1983 var alle de gamle IS-frontene stengt. Hospitalsarbeidernes organisasjon var blitt stengt rett før helsestreiken i 1982, og bladet Kullminearbeideren (The Collier) eksisterte ikke lenger under gruvestreikene i 1984. Heller ikke kvinneavisen Women's Voice fantes til å skrive om Greenham Common-kampanjen, mobiliseringen av minearbeidernes koner, samt kuttene i offentlig sektor og veksten i antallet kvinner i arbeidslivet utover 80-tallet. Og under de store kampene mot Tory-regjeringens korstog for å knuse fagbevegelsen var det ikke lenger noen uavhengige "rank and file"-organisasjoner til å fokusere misnøyen på arbeidsplassene. Endelig ville SWP ikke støtte minearbeiderne fullt ut, pga. deres leder Arthur Scargill sine autoritære tendenser. Slik sett går det an å si at SWP stort sett var på sidelinjen i de fleste av disse kampene, selv om de konstant fikk gjort oppmerksom på seg selv med sine lett gjenkjennelige plakater under demonstrasjonstog. Samtidig var det i disse årene at medlemsmassen økte til omkring 5000 personer…

Organisasjonen var nå sterkt sentralisert, og den konstante vektleggingen av vervingstiltak gjorde at det etterhvert oppstod en type "stjernestruktur", der unge og lovende partistjerner straks ble gitt høye tillitsverv og maktbeføyelser. Dermed ble også det mer erfarne mellomsjiktet satt under et stort press, og resultatet var bl.a. at det oppstod voldsomme svingninger i partiets linjer. Bare på de plassene der det var et mellomsjikt av betydning, ble det vist noen som helst form for moderasjon eller ettertanke: all aktivitet ble konsentrert rundt parolen om å "bygge partiet" og verve nye medlemmer, dvs. i hovedsak kortsiktige gevinster frem for langsiktig arbeid.
Helt siden uenighetene på 70-tallet har det dessuten gått stedige rykter om at resten av organisasjonen blir instruert i å ikke omgåes eks-medlemmer, slik at de nye aktivistene skal unngå "forvirring" ved å høre om tidligere splittelser. I den grad dette er sant, vil det si at historien delvis blir omskrevet for å passe bedre til dagens (og ledelsens) behov. Konsekvensen er at organisasjonen dermed blokkerer for en nøyere forståelse av seg selv, og gjør det mer vanskelig å lære av sine feil.

I prinsippet er dette et sekterisk trekk som kjennes igjen i absolutt alle typer organisasjoner i form av blind tro på egen fortreffelighet. Det som gjør det til en tankevekkende SWP-kritikk, er at det til en viss grad stemmer overens med bevegelsens strategiske selvbilde (dvs. et selvbilde som delvis er konstruert ut fra en bestemt politisk strategi, samtidig som det også bygger på reelt opplevde erfaringer): en organisasjon i stadig fremgang og vekst; et strømlinjeformet parti med en "tindrende klar politikk" - alltid innrettet på aktivisme og på å suge de mest kampklare til seg.

Utover 1980-tallet var det imidlertid lett for andre grupper å trekke noe annerledes konklusjoner, nemlig at SWP var en plagsom parasitt: koplet med kravet om fullstendig enhet utad (legitimert av den "demokratiske sentralismen"), tok SWP slik sett over flere av de trekkene som ellers har kjennetegnet stalinismen - en strømning som IS i sin tid var blitt stiftet for å bekjempe. Dette er et av de ryktene som fortsatt henger ved organisasjonen.

6. På vei mot verdensrevolusjonen?

Likevel klarte SWP å trekke til seg nye medlemmer, selv om partiet alltid har vært preget av stor gjennomstrømning. Nettosummen var forholdsvis bra, og med sammenbruddet av stalinismen i Øst-Europa var SWP en av de få britiske venstreorganisasjonene som stod igjen utover 90-tallet; både fordi de hadde en fornuftig analyse av regimene i øst, men også fordi de delvis levde sitt helt eget liv. I dag er de vel den største revolusjonære grupperingen i Storbritannia, trolig med minst 5.000 aktive medlemmer (det offisielle tallet er nærmere 10.000.)
Parallelt med dette har tendensen fortsatt med at de avgjørende linjene blir lagt av ledelsen: Ved inngangen til 90-tallet ble avdelingsmøter ("branch meetings") gjort om til åpne møter med meldinger om aktiviteter neste uke, mens oppnevnte partikomitéer tok over det viktigste arbeidet med å planlegge og diskutere. De gamle avdelingene ble splittet opp i mange små og nye avdelinger med kanskje bare fire eller fem medlemmer. Utover tanken om at små grupper fungerer bedre, var årsaken at Cliff nå mente at verden stod over for en ny og omfattende krise tilsvarende situasjonen på 30-tallet. Dermed måtte det herske enda klarere linjer, som bare kunne føres frem av en enda mer målrettet kamporganisasjon. Konsekvensen var imidlertid at medlemsmakten ble ytterlige pulverisert, og interndemokratiet tilsvarende svekket.

Sentralismen dominerte nå klart over demokratiet, samtidig med at erfaringene fra Storbritiannia stort sett ukritisk ble overført til de nye IS-avdelingene som etterhvert hadde dukket opp i andre land: Meldingen fra London var at IS-gruppene i løpet av få år skulle omdanne seg fra små propagandagrupper til massepartier som kunne lede større kamper. Kanskje til en viss grad som følge av perspektivet om den snart forestående verdensrevolusjonen, ble det imidlertid forsømt å sette seg nærmere inn i den faktiske situasjonen i de enkelte landene:

Et medlem av SWP sin sentralkomite (Julie Waterson) ble f.eks. sendt til Sørafrika, for å få dem til å godta den nye organisasjonsstrukturen. Flere av medlemmene var erfarne arbeideraktivister fra kampene mot Apartheid, med liten sans for å bli belært av London. Resultatet var at mellom 30 og 40% av medlemsmassen ble enten ekskludert eller gikk selv, inkludert flesteparten av de svarte medlemmene. I Australia var tapet på rundt 30%, der splittelsen gikk på "spørsmålet om partidemokrati". Også i Canada var det splittelse, bl.a. ledet av ideologen David McNally som deretter var med å stifte den såkalte New Socialist Group. Det har også vært splittelser i andre land som f.eks. Tyrkia og Tsjekkoslovakia. I Tyskland finnes det tre ulike IS-grupper (og én offisiell); tendensen er vel at IS-grupper uten for "moderlandet" får stabilisert seg på rundt 2-300 medlemmer, men at de lett splitter seg når de blir større, bl.a. pga. rigide definisjoner av hva som er viktig å være enige om.

Likevel kommer det fortsatt nye medlemmer på SWP sitt årlige sommerstevne, Marxism i Storbritannia. SWP mener også selv at de har klart å bygge seg opp igjen på de stedene der de har blitt splittet.


DEL II. Vurdering

1. Ett forsøk på en karakteristikk

IS/SWP var trolig den viktigste uavhengige sosialiststrømningen i Storbritannia på både 60- og 70-tallet. Utover 80- og deretter 90-tallet klarte de dessuten å overleve der andre sosialistiske organisasjoner falt sammen, også selv om disse var langt større og hadde en betydelig og internasjonal forankring. Derfor er det også mye å lære av dem, men det er ingen grunn til å ukritisk se opp til dem. Den britiske sosialisten Sean Matgamna (som var medlem av National Committee i IS fra november 1968 til desember 1971 som leder av Workers' Fight-fraksjonen) har f.eks. skrevet den følgende karakteristikken:

"The SWP is, despite everything, the biggest self-styled revolutionary Marxist organisation in Britain today. More than that: like a wild harvester out of control, it has over the years left a large number of former members sprawling like used wheat on the ground over which it has zig-zagged. There are a lot of ex-IS-SWP people around. In this respect it is now what the Healy organisation was in the late 50s and through the 60s - "a machine for maiming militants".

Politically, it has assumed the traditional role of anarchism. It is a movement of incoherent militant protest living politically from moment to moment, with no strategy and not much in the way of stable politics. Its highest value on paper is militancy. In fact much of its militancy and ultra-leftism are things of rhetoric only. In practice it is sometimes right-wing in the trade unions and even in the National Union of Students. It has one goal only - to "build the party": the party conceived as a fetish outside of politics and history, cut off from the real working class and its movement.

...As an organisation it is a rigidly authoritarian variant of the Stalinist model of a party. It is organised around a pope, Tony Cliff, who has the power to loose, bind and eject. In terms of the organisation of its intellectual life it is pre-bourgeouis, in fact medieval. Like the Healy organisation before it, the SWP leaves most of its ex-members politically bewildered and disoriented." (sitert fra The "IS-SWP tradition", i Workers' Liberty)


Nå er nok også Sean Matgamna selv litt av en "pave", og det kan være vanskelig for sosialister som ikke selv bor og har sin praksis fra Storbritannia å vurdere det presise innholdet i en slik karakteristikk som den ovenstående: det eksisterer mye ondsinnet sladder også på venstresiden i politikken. Særlig den siste delen - der IS blir anklaget for et "før-borgerlig" intellektuelt liv - virker f.eks. mest som et svertingsforsøk. Senere har han konkret vist til hvordan han mener de yngste medlemmene (i Storbritannia) har en tendens til å være mer grove og uskolerte, mens situasjonen ofte er annerledes i seksjonene i andre land (en viktig innvending er f.eks. at han selv bare tilhører en smågruppe med superaktivister og bokormer). Endelig har han trukket frem hvordan han mener SWP-ledelsen i dag tror de kan uttale seg om f.eks. intrikate vitenskapelige spørsmål uten nødvendigvis selv å ha gjort nærmere undersøkelser. Foreløpig får det stå for hans egen regning.

Likevel må det være mulig å slå fast at det en overgang frem mot 70-tallet virkelig så ut som om IS skulle klare å overskride den trotskistiske tradisjonen, og å ta spranget fra en smågruppe til et partialternativ for folk flest. Men med veksten i antallet medlemmer, ble også bevegelsen vanskeligere å kontrollere; samtidig ble Cliff mer og mer lik de andre trotskistlederne Healy og Grant som helt siden 50-tallet hadde vist hvordan de i praksis foretrakk mindre og sterkt sentraliserte grupper frem for en større bevegelse blant folk - men uten for ledelsens fulle kontroll.

Uenighetene rundt feminisme, fraksjonskampene med Workers' Fight 1968-71 og oppgjøret med the Birmingham Engineers var alle eksempler på hvordan en voksende bevegelse vil støte inn i problemer som krever nøyere og politiske overveielser, frem for de raskere løsninger slik som f.eks. eksklusjoner (dvs. forskjellen på en demokratisk og en byråkratisk sentralisme). Disse problemene ble i tillegg forsterket av en bestemt rekke forhold: innføringen av "leninistiske" prinsipper som senere ble fulgt opp av en forholdsvis omfattende intern sikkerhetspolitikk utover 70-tallet; fremveksten av et IS-byråkrati på heltid og Tony Cliffs tendenser til å ville sette sin vilje igjennom trass alle advarsler. Cliff sin "demokratiske sentralisme" betød tilsynelatende i praksis kun demokrati så lenge partiledelsen fikk sin vilje, resten var sentralisme. Det er også verdt å merke hvordan SWP rett før partistiftingen slo inn på en klart venstreopportunistisk kurs; en variant av å være "revolusjonens fortropp" og å stille seg i spissen for "de mest kampvillige elementene" - nærmest uansett hvor sprø de måtte være.

2. "Mer leninistisk enn Lenin selv"

Ett av de mest sentrale punktene for IS/SWP-tradisjonen er hvordan det går et fundamentalt skille mellom Lenin og Stalin sin politiske organisasjon. Likevel er det påfallende hvordan både denne og andre trotskistisk-inspirerte organisasjoner har en rekke klare paralleller til den stalinistisk-influerte "marxist-leninistiske" og maoistiske bevegelsen i Norden (i hvert fall på dennes storhetstid); dvs. to forskjellige bevegelser med et opprinnelig leninistisk opphav:

1) den strenge vektleggingen av en "tindrende klar politikk" og kravet om en enhetlig fremtreden utad, 2) dyrkingen av en sterkt sentralisert partimodell, 3) prinsippet fra Lenins gamle bok Hva må gjøres? om å "ikke ville vike tilbake for noe middel når det gjelder å befri seg for et ufruktbart medlem" (inkludert bruken av eksklusjoner dersom et medlem nekter å godta politikken), og 4) tendensen til å ville utkjempe selv sekundære, taktiske og/eller historiske spørsmål til siste detalj.

I sitt hefte fra 1991 ("Til forsvar for oktober") beskriver John Rees fra SWP hvordan de russiske bolsjevikene stod sammen i et svært livlig parti, som verken var preget av "monolittisk enhet" eller var en "tett sammensveiset klikk av hardnakkede konspiratører". Dette er helt korrekt og i skarp motstrid med f.eks. den stalinistiske historieskrivningen som stort sett glatt springer over uenighetene og bare beskriver de "anti-leninistiske agentene" etc. som etterhvert ble skilt ut fra partiet. Samtidig legger han til følgende:

"Men uten vedvarende forsøk på å rasjonalisere og systematisere sitt arbeid og sine argumenter kan ikke partiet opptre som det organet som forsøker å lede klassen - det er årsaken til at partiet må forsøke å disiplinere debattene og diskusjonene, selv mens det ønsker dem velkommen".

Det er den siste tilføyelsen som antyder det kanskje viktigste problemet for IS/SWP i dag, nemlig spenningen mellom demokratiet og sentralismen. Det er ikke akkurat Lenins gamle parole om "enhet i handling og frihet til kritikk" som er den dominerende, men snarere Trotskijs gamle utsagn om at "selv om øksen er liten må den i hvert fall være skarp": Siden midten av 70-tallet har IS/SWP i praksis hyllet en sterkt sentralistisk partimodell, og teoretisk har de etterhvert rendyrket sitt forsvar for både Lenins og Trotskijs handlinger, mens det fortsatt var dem som styrte Sovjetunionen. På den ene siden er dette historiesynet fritt for både moralisme og etterpåklokskap; på den andre siden har det en viktig tendens til å undervurdere omfanget av de broene som bolsjevikregimet selv la til Stalins senere makterobring.

I IS/SWP sitt tilfelle er det dessuten nærliggende å gå nærmere inn på særlig Trotskijs rolle i bolsjevikbevegelsen: Trotskij var i sin tid svært skeptisk til Lenins organisasjonsprinsipper, slik de første gangen ble beskrevet i Hva må gjøres? fra 1902 (som forøvrig uttrykkelig var et forsøk på å stake ut kursen i en brutal og undertrykkende politistat som Russland). Da boken ble utgitt svarte Trotskij med følgende kraftsalve:

"Lenin sine metoder har følgende resultat: Først setter partiorganisasjonen seg selv i stedet for partiet i sin helhet, etterpå setter sentralkomiteen seg selv i stedet for partiorganisasjonen og til slutt setter en enkelt diktator seg selv i stedet for sentralkomiteen".

Med utbruddet av oktoberrevolusjonen i 1917 ga Trotskij seg imidlertid totalt over til Lenins partisynspunkter, og ble etterhvert nesten mer leninist enn Lenin selv. Derfor må Trotskij også vurderes særegent: Det er ikke noen tvil om at han først og fremst var en stor revolusjonær, og ikke noen "fascistisk politiagent" e.l. Under de to russiske revolusjonsforsøkene i 1905 og 1917 var han leder av arbeiderrådene i Skt. Petersborg, og etter 1917 ble han den øverste sjefen for Rødehæren og Sovjetunionens første utenriksminister. Men dermed rakk han også å bli en del av den øverste statsledelsen, og han stod sammen med Lenin i å forby andre partier, slå ned matros-opprøret i Kronstadt og å kneble Arbeideropposisjonen og andre fraksjoner fra 1921. Dessuten gikk han lenger enn Lenin i å ville ha militær disiplin i arbeidslivet, og som leder av Rødehæren gikk han mot politisk kontroll gjennom partikommissærer og støttet gjeninnføring av en rekke gamle offisersprivileger (f.eks. retten til å skyte ulydige soldater). Dermed ble han "krigskommunismens" fremste ideolog, og en dynamo i den militariserte bolsjevikstaten. På partikongressen i 1923 ble han - ikke uten grunn - beskyldt for å være "statens mann, frem for partiets mann". Og på kongressen sa han f.eks. følgende:

"Til syvende og sidst har partiet altid ret, fordi partiet er det eneste historiske instrument, der er givet proletariatet til løsning af dets opgave…Jed ved, at man ikke kan få ret over sit parti. Ret har man kun sammen med partiet og på partiets vej, thi andre veje til realisering af den rigtige anskuelse har historien ikke givet…Ikke alene det enkelte medlem, men også partiet selv kan begå fejl…Der findes imidlertid ingen partibeslutninger, de være sig urigtige og uretfærdige, der kan rokke ved vor grænseløse hengivenhed for partiet eller vor vilje til under alle omstændigheder at bøje os for partidisciplinen. Og hvis partiet har fattet en beslutning, som en eller anden af os anser for en uretfærdig beslutning, da siger han: ret eller uret, men det er mit parti, og jeg bærer følgerne af dets beslutning med indtil enden!"

Trotskij mente at partiet var forpliktet til å opprettholde sitt diktatur på vegne av arbeiderklassen, "uanfektet av den midlertidige vaklingen i klassen selv". Dvs. at partiet kan ha fullstendig innsikt i de objektive interessene til folk, uansett hva partiet egentlig selv holdt på med - til og med hvis det i mellomtiden var blitt det eneste regjeringspartiet i et kjempemessig land (slik som Sovjetunionen). På ett vis var dette en rendyrking av Lenins utsagn om at den sosialistiske læren ikke springer ut av "sjelene til de undertrykte", men ut av hodene på de borgerlige intellektuelle. Selv om Trotskij senere la betydelig avstand til flere av sine tidligere synspunkter, bidro hans medansvar høyst trolig til å sløre den senere kritikken av stalinismen og forsøkene på å skille den fra bolsjevismen.

De ovenstående eksemplene er langt fra noen knusende dokumentasjon på at leninisme betyr partidiktatur; det er først og fremst et varsellys om å se med et mer kritisk blikk på nettopp arven fra leninismen: Det er langt fra gitt at enhver form for "demokratisk sentralisme" nødvendigvis må vike plassen for en byråkratisk sentralisme der uenigheter blir forsøkt løst med organisatoriske metoder; eller at prinsippet om enhet utad nødvendigvis må vike for en blankpolert overflate eller "monolittisk enhet" som under Stalin, Enver Hoxha og Kim Il-sung. Det er heller ikke gitt at f.eks. en leninistisk enhetsfront (med perspektiver i retning sosialismen) frem for en stalinistisk folkefront (som bevisst bygger på å fjerne alle henvisninger til sosialisme) nødvendigvis må bety at man skal bruke absolutt enhver anledning til f.eks. å konstant utsette sine nærmeste for vervingsforsøk til sin egen organisasjon.
Lenin definerte en gang kjernen i marxismen som "den konkrete analysen av den konkrete situasjonen", og gjennom sitt eget liv skiftet han selv synspunkter i mange viktige spørsmål, f.eks. i spørsmålet om å stille til valg (en uenighet som forøvrig har ridd SWP over en årrekke). Skal sosialister i dag ta denne kjernen på alvor, er problemet langt fra å la seg inspirere av f.eks. Lenin og/eller Trotskij etter 1917, men derimot å bygge hele sin bevegelse ut fra en bestemt (dvs. Tony Cliff sin) fortolkning av begivenhetene rundt en bestemt historisk situasjon, dvs. den russiske revolusjonen i 1917.

3. Viktige lærdommer

På denne måten kan IS/SWP være med å kaste lys over den bolsjevikiske arven, og hvordan vi kan bygge en revolusjonær bevegelse i et moderne og vestlig industrisamfunn. Det er ikke noen tvil om at også trotskismen i IS-varianten rommer mange viktige lærdommer for sosialister. For en revolusjonær sosialist er det slett ikke morsomt å være en "gledesdreper", slik det nødvendigvis lett kan bli når man kritiserer det man oppfatter som en sekterisk venstrekurs. Ikke desto mindre må vi bevisst forsøke å oppsummere en del viktige trekk ved IS/SWP-tendensen som nettopp er lærdommer for hvordan vi ikke skal gjøre - som del av en debatt mellom venner på venstresiden:

1) Det viktigste må være å anerkjenne at det kan finnes forskjellige revolusjonære retninger og organisasjoner ved siden av hverandre. Enhver uenighet trenger ikke å bli utkjempet i detalj, og det må være mulig med uenighet uten gjensidige beskyldninger om "reformisme", "avvik" etc.
2) Det må fremelskes en konstruktiv debattstil, der forskjellige holdninger (selvfølgelig innen visse grenser) må kunne få mulighet til å leve ved siden av hverandre innen den samme organisasjonen, frem til de evt. kan bli utprøvd i praksis og demonstrere sin gyldighet. Uenighet må løses gjennom politiske metoder, og det må gjøres grundige undersøkelser før vedtak. Samtidig er det viktig å sørge for en viss dynamikk i organisasjonen, slik at man faktisk beveger seg fremover gjennom sine konklusjoner. Det er ingen lett balansegang.
3) Alternativet til å være "tindrende klar" er likevel ikke å være "uklar" eller evt. "sentristisk", men snarere å være åpen for nye erfaringer og å gjøre det mulig med retrett etter feiltrinn. Poenget er at det ikke nødvendigvis finnes en enkelt, korrekt linje - og at det i hvertfall er betydelig belegg for at partiledelsen ikke alltid har rett.
4) I sterkt sentralistiske organisasjoner er det en ekstra stor fare ved å presse igjennom knivskarpe synspunkter, særlig hvis dette betyr at mindretallet må enten utslettes eller på annen måte hindres i å få fremføre sin argumentasjon. Det må være tillatt med både tendenser og fraksjoner, på det vilkåret at de overholder demokratiet i grunnorganisasjonene og legger uenigheter åpent frem. Samtidig må organisasjonen som helhet sørge for at det blir drevet med kollektiv oppsummering, slik at de ulike fraksjonene ikke skal trekke for mye i hver sine retninger.
5) Det vil ofte være en motvekt mot sekterisme å være forankret i flere ulike miljøer og generasjoner. Og for en organisasjon som ønsker å frigjøre arbeiderne må naturligvis tyngdepunktet være i arbeiderklassen selv - frem for hos de partitillitsvalgte på heltid. Det er også viktig å bekjempe alle tendenser til en undertrykkende partikultur, som f.eks. diskriminerer kvinner, homofile eller etniske mindretall.
6) Særlig i en oppbyggings- og avklaringsfase vil det sannsynligvis være nødvendig å følge linjer i tråd med det ovenstående, dvs. å være både aktivistisk og pluralistisk. Det var nettop gjennom sin åpne og udogmatiske innfallsvinkel at SRG/IS i sin tid klarte å vinne fotfeste utover 60-tallet. Dette står i motstrid med den monolittiske linjen som i dag blir gjennomført sentralt og hos de enkelte nasjonale avleggerne av IS/SWP-tendensen. Dagens IS-linje kan være egnet til å skape oppmerksomhet og brøyte seg frem i partilandskapet, men det er også en linje som har ført til splittelse i viktige bastioner som Australia, Sørafrika og Canada. Som oftest vil den trolig være farlig nær en rein oppskrift på sekterisme: En bevegelse som tror at de har alle svarene på forhånd, vil også lett få en arrogant og nedlatende stil over for potensielle rekrutter og dermed selv bidra til sin isolasjon.


4. Foreløpig konklusjon

Ovenstående er punkter som ikke rokker noe som helst ved nødvendigheten av en revolusjonær organisasjon med en sosialistisk politikk, men derimot punkter som handler om formen og takhøyden i denne organisasjonen - dvs. en motvekt mot sekterisme. De er heller ikke ment å legge en demper på den revolusjonære gløden hos f.eks. unge og nyfrelste IS-, RU- eller SU-aktivister i Norge, men snarere forslag til hvordan nettop denne gløden kan ledes over i en mer konstruktiv teori og praksis.

Det er ikke en gang nye eller fremmede idéer, tvertimot ble flere av dem presentert allerede i 1971 av IS-veteranen Duncan Hallas:

"It does not follow that the last word in organisational wisdom is to be found in the Bolshvik model. In the very different conditions of late 20th century capitalism arguments for or against Lenin's position of 1903 are not so much right or wrong as irrelevant.
...A vanguard implies a main body, marching in roughly the same direction and imbued with some sort of common outlook and shared aspiration...it is idiotic to imagine that all that is necessary is to ‘build a new leadership' around some sect or other and then offer it as an alternative to the waiting workers.
...One of the negative features (ved sekten, red.) is the assumption that the answers to all problems are known in advance. They are contained in a programme which is definitive and final. To safeguard the purity of a programme is seen as one of the main tasks of the selected few. That there may be new problems which require new solutions, that it is necessary to learn from one's fellow workers as well as to teach, are unwelcome ideas. And yet they are fundamental. Omniscience is no more granted to organisations than to individuals. A certain amount of modesty, of flexibility, of awareness of limitations is necessary.
...That hoary red herring, the question of whether socialist consciousness arises ‘spontaneously' amongst workers or is imposed by intellectuals from the ‘outside' has absolutely no relevance to modern conditions. It is strictly a non-question because it assumes the existence of a more or less autonomous working class world outlook into which something is injected.
...It is rather ridiculous to argue about whether one should bring ideas from ‘outside' to workers who own television sets.…Only a collective can develop a systematic alternative world view, can overcome to some degree the alienation of manual and mental work that imposes on everyone, on workers and intellectuals alike, a partial and fragmented view of reality.
...Such a party cannot possibly be created except on a thoroughly democratic basis; unless, in its internal life, vigorous controversy is the rule and various tendencies and shades of opinion are represented, a socialist party cannot rise above the level of a sect. Internal democracy is not an optional extra...The self education of militants is impossible in an atmosphere of sterile orthodoxy. Self reliance and confidence in one's ideas are developed in the course of that genuine debate that takes place in an atmosphere where differences are freely and openly argued. The ‘monolithic party' is a Stalinist concept. Uniformity and democracy are mutually incompatible. Naturally a party cannot be a holdall in which any and every conceivable standpoint is represented. The limits of membership are determined by a serious commitment to the ultimate objective: the democratic collective control by the working class over industry and society. Within these limits a variety of views on aspects of strategy and tactics is necessary and inevitable in a democratic organisation. The heresy hunting characteristic of certain sects is self defeating; an atmosphere of quasi-religious fanaticism is incompatible with the reintegration of the socialist tradition with a broad layer of workers.
...The root cause of the sort of sectarianism that has plagued the British left is the isolation of socialists from effective and influential participation in mass struggles. The isolation is rapidly diminishing but its negative effects - the exacerbation of secondary differences, the transformation of tactical differences into matters of principle, the semi-religious fanaticism that can give a group considerable survival power in adverse conditions at the cost of its potentiality for real development, the theoretical conservatism and blindness to unwelcome aspects of reality - all these persist." (fra Towards a revolutionary socialist party, av Duncan Hallas 1971)


At IS/SWP i Storbritiannia i dag står for en annen kurs enn de opprinnelig gjorde og at det virker som om teorien ofte fungerer som et skalkeskjul for å "bygge partiet" og sikre ledelsens fortsatte kontroll, betyr på ingen måte at hele det teoretiske grunnlaget deres er en form for historieforfalskning. Og selv om Cliff er blitt kalt "the world's greatest unrecognised plagiarist" fordi han har hentet mange av sine idéer hos andre, betyr heller ikke dette at disse idéene er dårlige. Tvertimot har ikke minst Duncan Hallas, Chris Harman og Alex Callinicos m.fl. levert en del solide historiske gjennomganger av f.eks. den russiske revolusjonen og eksperimenter med arbeiderråd, oppstander og revolusjonsforsøk gjennom det 20. århundret. Selvfølgelig gjør deres egne holdninger at de av og til legger vekten på bestemte ting frem for andre; men den gjennomførte historieforfalskningen hører først og fremst til den stalinistiske tradisjonen. Endelig bygger IS/SWP nettop på forsøket på å overskride den gamle trotskistiske tradisjonen, og på å gå mot tendensen til å se på Trotskij som en profet - og på hans tekster som om de var Bibelen.

Likevel har de åpenbart ikke klart å overskride nettopp den særegne trotskistiske tendensen til å være "mer leninistisk enn Lenin selv". Og etter at de ble mer kritiske til Rosa Luxemburg som polemiserte mot Lenin og Trotskij for det manglende demokratiet i Sovjet, har de beholdt hennes mest anti-demokratiske trekk - dvs. synet på nasjonale bevegelser som stort sett utelukkende reaksjonære. I organisasjonsspørsmålet har de undervurdert spenningen mellom demokratiet og sentralismen (snarere enn karikaturen: "det mest autoritære ved Lenin og de mest krigskommunistiske sidene ved Trotskij"). Endelig har de avvist å ta opp i seg en bestemt rekke nyere utviklingstrekk innen marxismen (selv om de stort sett ellers bygger på et solid vitenskapelig grunnlag) - først og fremst den marxistiske feminismen.

IS/SWP er kort sagt kamerater som vi mener tar feil i en rekke viktige spørsmål, men slett ikke i alle. De er på ingen måte "fascistiske agenter for borgerskapet" eller en oppsamling av alle mulige "avvik" fra den "korrekte linjen", slik det tidligere har blitt påstått også fra RV-hold: Over for SWP sine tilhengere i Norge er det viktig å opprettholde en debatt mellom venner og å inngå lokalt samarbeid der det er naturlig. Det er ikke organisasjonen, men derimot saken som er det viktigste - nemlig å engasjere fler folk enn de som allerede er aktive på venstresiden. Både for dem (IS/SWP) og for oss (RU/RV og omland) er det likevel viktig å kjenne til forhistorien og karakteren til denne bevegelsen, for å lære mer om hva som må gjøres - og ikke gjøres.


posted at 22:35 by Bjarke

Kruttønnen Pakistan

Av Bjarke Friborg

Mens 1990-tallet var preget av at Pakistan og USA gradvis gled fra hverandre, er dette blitt snudd på hodet etter terrorangrepene på World Trade Center og Pentagon. Pakistan er igjen blitt en svært viktig brikke i USAs maktspill slik som på 1980-tallet, og igjen er det engasjementet i nabolandet Afghanistan som er en nøkkel. USAs interesser er imidlertid utelukkende stormaktspolitiske, og ikke motivert ut av bekymring for lokalbefolkningen. Igjen ser USA gjennom fingre med menneskerettsbrudd, korrupsjon og militærstyre, så lenge Pakistans regjering støtter opp om USAs utenrikspolitiske hovedlinje og legger bånd på sin innenrikspolitiske opposisjon.

I praksis vil den folkelige misnøyen bare fortsette å vokse, noe som betyr en underminering av støtten til så vel militæret som de etablerte partiene som hittil har hatt makten i Pakistan. I stedet er det de mer ytterliggående kreftene som får næring, dvs. ikke bare partiene på venstresiden, men i minst like stor grad de militante islamistiske gruppene. Tusener av frivillige har allerede latt seg verve til Taliban-hæren og ser på bin Laden som sitt forbilde. Det er ikke urealistisk at Pakistan kan gå mot borgerkrigsliknende tilstander – eller et nytt militærkupp ledet av islamistiske krefter i sikkerhetstjenesten. Den pashtun-dominerte Taliban-bevegelsen har mange støttespillere og tilhengere i Pakistan, ikke minst blant landets nesten 10 millioner egne pashtunere.

I denne situasjonen er det et åpent spørsmål om den svake pakistanske venstresiden klarer å fremstå med sitt eget demokratiske, sosialistiske og humanistiske alternativ.

En korrupt militærstat

Pakistans vilje til å bøye seg for USAs ønsker har vært et gjennomgående trekk i mer enn 50 år, helt siden staten ble opprettet i 1947. Likevel har også Pakistans herskere sine egne interesser, som ikke nødvendigvis har vært sammenfallende med USA sine. Etter at Sovjet brøt sammen ble Pakistan mindre viktig for USA, og ble derfor overlatt mer til seg selv. Forholdet ble til og med kjølig etter at landet gjennomførte atomprøvesprengninger i 1998, og etter militærkuppet i oktober 1999. Det hjalp heller ikke at regjeringen forsømte tilbakebetaling av lån til USA, eller at den brøt så vel USAs stormaktsinteresser som internasjonale våpenavtaler ved å kjøpe kinesisk missilteknologi. I dag er landet tilbake i varmen, trass sine enorme sosiale problemer og en sterkt utbredt korrupsjon. Med et pennestrøk har Pakistan fått ettergitt deler av gjelden sin, og sanksjonene mot landet er opphevet. Alt er tilgitt som takk for regjeringens støtte til USAs internasjonale "krig mot terrorismen".

Landet blir nå ettergitt millioner av dollars, men ikke noe av dette vil komme befolkningen til gode. 40% av Pakistans statsbudsjett går til et oppsvulmet militærapparat, de neste 40% går til nedbetaling av en stor utenlandsgjeld. Bare de siste 20% går til å dekke behovene til 140 millioner mennesker, dvs. et utarmet utdanningssystem og en knapt eksisterende helse- og sosialsektor. Gigantiske summer fra statskassen ender i lommene til korrupte generaler, byråkrater og politikere. Halvparten av den tiden Pakistan har eksistert har det vært militærstyre. Imens lever befolkningen i fattigdom, med store uløste problemer. Flere ganger har dette ført til opprør, som hver gang har blitt slått hardt ned av militæret.

Kashmir-konflikten

Påskuddet for de store militærutgiftene er konflikten med India over Kashmir, der etterhvert 30.000 mennesker er blitt drept. Helt siden 1948 har dette vært en verkebyll i forholdet mellom de to folkerike statene. Frem for å bruke penger på helse og velferd har begge land prioritert store stående hærer og å bygge opp lagre med atomvåpen. Kashmir har alltid vært en velkommen avledningsmanøver for å få vekk oppmerksomheten fra den innenrikspolitiske fattigdommen og korrupsjonen. At konflikten er så opphetet har ikke minst en viktig ideologisk forklaring. Splittelsen mellom Pakistan og India ble begrunnet med at muslimer og hinduer ikke kunne leve sammen. Hele Pakistans eksistensgrunnlag vil derfor være truet hvis det finnes vellykkede provinser i India med muslimsk majoritet. På den andre siden ville det være et slag mot det sekulære, "demokratiske" India dersom den eneste muslimsk-dominerte provinsen gikk over til Pakistan. Det kunne gitt støtet til ytterligere oppløsning av India – der det til enhver tid finnes omtrent 14 separatist- eller frigjøringsbevegelser (bl.a. sikher, dhaliter, tamiler, bengalere, kristne etc. etc.)

Blant de 13 millioner innbyggerne i Kashmir har det alltid vært strid om delstaten først og fremst hørte inn under Pakistan, eller om man i stedet burde rive seg løs og opprette en selvstendig stat. Fra 1960-tallet og utover har det oppstått en bevegelse for et uavhengig Kashmir på tvers av 1948-grensen, men den pakistanske staten har bare støttet opprørerne på den indiske siden. Mens de politiske kreftene i Kashmir lenge i hovedsak var sekulære og nasjonale, er nasjonalbevegelsen det siste tiåret blitt delt opp etter religiøse linjer. En av årsakene er at da Sovjet trakk seg ut av Afghanistan var det mange av veteranene fra mujahedin-bevegelsen som dro videre til Kashmir. I tillegg til et større antall afghanere er det nå trolig noe over 1000 "hellige krigere" med bakgrunn fra land som Iran, Pakistan, Bangladesh, Libya, Egypt og Sudan. Stadig oftere har det vært sammenstøt mellom de ulike Kashmir-geriljaene, konfrontasjoner som på midten av 1990-tallet sannsynligvis kostet flere liv enn krigen mot den indiske hæren.

I dag finnes det et virvar av Kashmir-organisasjoner, både store og små. De fleste av dem er islamistiske og/eller sterkt høyreorienterte, men det finnes også miljøer og grupper med sosialistisk orientering. Det finnes til og med flere fagforeninger og kvinneorganisasjoner, som imidlertid er beleiret fra alle kanter og kjemper i motbakke i en svært fiendtlig omverden. Flere av islamistgruppene er f.eks. støttet eller kontrollert av alt fra iransk etterretningstjeneste til saudi-arabiske kapitalister til det pakistanske sikkerhetspolitiet ISI. De driver med alt fra å trakassere venstreaktivister til å bortføre turister (*) og kaste syre i ansiktet på kvinner som de mener ikke har vært tilstrekkelig tildekket. Noen av dem har drept amerikanere, og CIA opererer med en liste på 27 organisasjoner de selv definerer som "terroristiske". En av disse er Harakat-Ul-Mujahedin, som de går ut fra har direkte forbindelser med Osama bin Laden og hans Al-Qaeda-nettverk.

Islamistene og venstresiden

Selv om det i dag finnes en voksende og profilert islamistisk bevegelse i Pakistan er det viktig å ha for seg at de religiøse partiene til nå sjelden har fått mer enn 3-4% oppslutning til sammen. Pakistansk politikk har i hovedsak vært preget av militæret og en rekke store og "moderate" partier som det Muslimske Forbundet (Pakistan Muslim League, partiet til "landsfaderen" Jinna) og etterhvert også det sosialdemokratiske Pakistanske Folkepartiet (PPP eller Pakistan Peoples Party, partiet til Bhutto-familien). Mens venstresiden var relativt sterk på 1970-tallet, klarte den med noen viktige unntak bare så vidt å overleve 1990-tallet.

Gjennombruddet til islamismen faller i stor grad sammen i tid med militærstyret til general Zia-ul-Haq fra 1977 og det følgende tiåret. Det viktigste islamistpartiet i dag, Jamaat-e-Islami, ble f.eks. fort yndlingen til militæret da partiaktivister velvillig opp som streikebrytere og gikk til angrep mot demonstrasjoner og offentlige møter med brodd mot regimet. I samarbeid med CIA dyrket den statlige etterretningstjenesten ISI nære forbindelser med de anti-kommunistiske islamistgruppene, inkludert Jamiat Ulma-i-Islam som i 1994 var del av opphavet til den afghanske Taliban-bevegelsen. En rekke andre grupper ble også formet på 1980-tallet, bl.a. Lashkar-e-Tayaba, Jaish-e-Muhammad og Hizbul Mujahedin som i dag alle driver sin "jihad" i Kashmir. Et viktig rekrutteringsgrunnlag har vært de såkalte "madrassa"-skolene, som ble etablert i stor stil under militærstyret. Hver av disse gruppene har dessuten fått støtte fra ulike deler av militærhierarkiet, som hadde felles interesser med USA om et islamsk "grønt belte" for å omringe og undergrave Sovjetunionen. At islamistene seinere skulle snu seg mot USA var derimot ikke planlagt...

Med andre ord betød militærstyret at fagbevegelsen og de folkelige organisasjonene i stor grad fikk knekt ryggen, i motsetning til islamistene som fikk fritt spillerom og støtte fra ISI og CIA. Etter 11. september har alle partier på venstresiden tatt avstand fra terrorangrepene, og holder avstand både til islamistene og militærstyret. Rett før kuppet mot statsminister Nawaz Sharif i 1999 var det tegn til en viss reorganisering på venstresiden, etter en rekke partisammenslåinger og fremveksten av nye venstregrupper som Labour Party Pakistan (LPP**) og Communist Mazdoor-Kissan Party (CMKP***). Likevel har ingen av disse gruppene noen virkelig massebasis, selv om de gjør mye bra arbeid på enkeltområder. Alt dette står i kontrast til 1970-tallet der det nystiftede PPP erklærte seg selv for sosialistisk og satte i gang med jordreformer og nasjonalisering av deler av økonomien. Samtidig drev det maoistiske Mazdoor-Kissan Party (Arbeider- og Bondepartiet, MKP) med væpnete aksjoner blant bøndene, og det pro-sovjetiske Pakistans Kommunistparti (Communist Party of Pakistan, CPP) satte i gang bondeopprør i Baluchistan og kontrollerte en rekke militante fagforeninger.

Med et nytt oppsving i klassekampen og en offensiv innsats i antikrigsbevegelsen kan venstresiden naturligvis håpe på en tilbakekomst. Men foreløpig avspeiler den situasjonen i de folkelige organisasjonene, som ennå ikke har kommet seg helt etter tilbakeslagene på 1980-tallet.

Noter

* I 1995 ble nordmannen Hans Christian Ostrø (27) og en tysk turist bortført av en hittil ukjent muslimsk frigjøringsgruppe i Kashmir i India. På det tidspunktet hadde gruppen allerede to briter og en amerikaner i sin varetekt. Al-Faran, som geriljagruppen kalte seg, truet med å drepe gislene hvis ikke indiske myndigheter satte fri 22 av gruppens medlemmer som satt fengslet i India.

** Labour Party Pakistan (LPP) utgir ukeavisen Mazdoor Weekly Jeddojudh ("Arbeidernes kamp") rettet mot fagbevegelsen, og har ca. 1500-2000 medlemmer. De har bakgrunn i den trotskistiske Militant-tendensen med utspring i Storbritannia, men brøt med dem på slutten av 1990-tallet. På 1980-tallet opererte de som en fraksjon innen det sosialdemokratiske PPP, i tråd med sitt britiske forbilde som arbeidet innen Labour. I dag bygger de et selvstendig og revolusjonært parti i Pakistan, som stiller til valg på en plattform for et sosialistisk og demokratisk Pakistan. LPP driver dessuten et målrettet arbeid over for fagbevegelsen.

*** Communist Mazdoor-Kissan Party (CMKP, eller det Kommunistiske Arbeider- og Bondepartiet). Stiftet i 1994 som en fusjon av restene av det gamle maoistpartiet MKP og det tidligere pro-sovjetiske CPP som begge ble hardt rammet av Østblokkens fall. Arbeider "under jorden" og er organisert med hemmelige medlemmer. Innretter sitt arbeid mot imperialisme og føydalisme. Gir ut månedsavisen "Surkh Parcham" ("Røde Fane").


posted at 22:25 by Bjarke

Links

SOCIALISM FROM BELOW

Tidsskrifter
New Politics
News & Letters
Workers' Liberty
New Socialist Group
Tidsskriftcentret


Arkiver
Center for Socialist History
CLR James Institute
Shachtman Internet Archive
Marxisme.dk
Marxists Internet Archive
Trotskisme-index


Trotskisme

"Third Camp" Socialism

Trotskyism (Alex Callinicos)

Trotskisme etter Trotski

Trotskijs marxisme


Det andet USA

American Trotskyism

Russia and the left

The Johnson-Forest Tendency in the the US

Shachtman's "evil empire"

CLR James and spontaneity

Dunayevskaya's Marxist-Humanism


"Fate of the Russian Revolution"

Lost Texts of Critical Marxism

Part of Our History
(Jim Smith)


The dynamics of bureaucratism
(Ernest Haberkern)


The Pilots Who Weathered the Storm
(Alan Johnson)



Hvad var USSR?

Deflected Permanent Revolution

Bureaucratic Collectivism

Hal Draper vs. Bruno Rizzi

Cliff vs. "bureaukratisk kollektivisme"

Cliff vs. Shachtman

State in Debate (Callinicos)


Anti-stalinisme
i dag

Cuba today

Is Cuba Socialist?

The One-Party State Continues

Stalinism and Che Guevara


Debat

Where the SWP came from

SWP and the Iran-Iraq war


Partibygning

Sosialistisk organisering i dag

Fram mot en ny begynnelse

Et revolusjonært sosialistisk parti

Hva slags sosialistisk organisasjon?

What they did to
"What is to be Done"



Andet

With Trotsky in Norway

Draper: Sosialismens to sjeler

Hal Draper and Israel

Marie Nielsen

Jeanette Olsen

Martin Glaberman

Bjarke Friborg


Oprettet 3.12.03

archive index
home


Credits

design by maystar
powered by blogger